Forskjellen mellom rike og fattige land handler ikke om flaks eller naturressurser, men om hvordan institusjonene håndterer makt, tillit og innovasjon, sa nobelprisvinner James Robinson på NHOs årskonferanse.

Hvorfor lykkes noen land økonomisk, mens andre forblir fattige? Ifølge økonom og nobelprisvinner James Robinson ligger svaret i samfunnets institusjoner – spillereglene som bestemmer hvem som får muligheter, og hvem som stenges ute.

Robinson, som mottok Nobelprisen i økonomi i 2024 for sin forskning på global ulikhet, brukte et enkelt bilde for å oppsummere forskningen sin: lyspæren.

Eller rettere sagt: Edisons patent av lyspæren – en innovasjon som økte produktiviteten og endret hele samfunnet på mange måter. Edison sto for oppfinnelsen, og de store endringene den utløste er på mange måter frukter av patentinstitusjonen, som gjorde dette mulig.

Poenget er ikke hvem som finner opp nye løsninger, men at talent, kreativitet og entreprenørskap finnes overalt i samfunnet.

– Ingen vet hvor den neste store ideen kommer fra – aller minst myndighetene, sa Robinson.

[OPT-IN]

Inkluderende institusjoner

Skal et samfunn bli rikt og innovativt, må det derfor ha inkluderende institusjoner: regler som gir like muligheter og belønner verdiskaping. Det motsatte er utbyttende (ekstraktive) institusjoner, som konsentrerer makt og rikdom hos noen få og kveler innovasjon. Derfor: Hvis man ønsker seg et innovativt og velstående samfunn, trenger man et sett regler og institusjoner som slipper det latente talentet opp til overflaten.

Robinson trakk fram de nordiske sosialdemokratiene som et historisk eksempel på en vellykket institusjonell innovasjon. På 1930-tallet utviklet Norge og Sverige modeller som kombinerte sterke insentiver for næringslivet med små forskjeller og høy tillit.

Robinson illustrerte dette med et bilde av en rekke barnevogner parkert utenfor en norsk kafé.

– Dette er et håndfast bevis på styrken i institusjonene deres, sa han. Dette hadde aldri fungert i Chicago.

Skandinavia har funnet opp institusjoner som gjør oss både like og rike. Nordmenn tar det kanskje for gitt, men for Robinson viser barnevognene hvilket unikt nivå av tillit vi har i samfunnet – og er et håndfast bevis på styrken i institusjonene vi har bygget opp i Norge.

Tre råd til Norge

I en verden der demokratiet er på retur mange steder, mente Robinson at Norge bør gjøre tre ting: verne om institusjonene som fungerer, bruke kriser som mulighet for fornyelse – og velge en utviklingsmodell som er tilpasset norske forutsetninger.  

For å illustrere det siste trakk Robinson en parallell til Taiwan, et land som alltid har håndtert et krevende geopolitisk terreng. Taiwan har valgt en modell hvor de komplementerer fremfor å konkurrere. Dette har gjort USA avhengige av Taiwan, og ikke omvendt. Dette er ikke nødvendigvis oppskriften for Norge, men det flere paralleller fra Taiwan til Norge enn man kanskje tror:  

– Blant annet har taiwaneserne også en forhistorie som pirater, avsluttet Robinson spøkefullt.